Faglige metoder i kulturarv

Visuell overflateregistrering

Visuell overflateregistrering benyttes for å påvise kulturminner som er synlige på overflaten. Metoden foregår ved søk gjennom terrenget for å påvise f.eks. gravminner, rydningsrøyser, kullgroper, fangstgroper og strukturer som er menneskeskapte. Jordbor benyttes for å sondere etter for eksempel kull eller steinstrukturer i undergrunnen.

Prøvestikking

Prøvestikk med spade er en metode som benyttes for å kunne påvise spor etter bosetning og aktivitetsområder i steinbrukende tid; det vil si først og fremst steinalder, men også bronsealder. Man åpner et område på ca. 40 x 40 cm, fjerner torva og graver ned til steril/uberørt grunn. Massene blir såldet i såld med 4 mm maskevidde, helst med bruk av vann, slik at eventuelle funn blir fanget opp. Stikkene graves i områder hvor undergrunn, topografi og eventuelt funnhistorikk tilsier sannsynlighet for bosetning i forhistorien.

Metoden brukes også i forbindelse med undersøkelse av dyrkingslag, kullgroper, kullmiler, tjæremiler og lignende kulturminner. I disse tilfellene er det først og fremst profilen, massenes karakter og en eventuell kullprøve som gir informasjon om kulturminnet, og det er derfor ikke nødvendig å sålde massene.

Maskinell sjakting

I dyrket mark vil spor etter forhistorisk bosetning og graver ofte være bevart i undergrunnen under matjordslaget. Maskinell sjakting innebærer derfor at matjordslaget fjernes med gravemaskin slik at undergrunnen avdekkes. Vanligvis graves det 3–4 m brede sjakter, typisk med en avstand på 10–20 meter.

Spor etter tidligere aktivitet vil avtegne seg som fyllskifter, det vil si nedgravninger som er fylt med masse som skiller seg fra den naturlige undergrunnen. De vanligste funngruppene er bosetningsspor fra jernalder og bronsealder, som f.eks. stolpehull, kokegroper, ildsteder, og rester av kulturlag.

Hvis det er usikkerhet om tolkningen av et fyllskifte, kan det graves et snitt gjennom den slik at det er mulig å studere nedgravingens profil. På denne måten er det enklere å se om fyllskiftet er spor etter en nedgravning til en stolpe, en kokegrop eller rett og slett etter en rot som er dratt opp.

Metallsøk

I noen tilfeller gjøres det også metallsøk i forbindelse med registreringer. Metoden innebærer at man går over et aktuelt område med en metalldetektor, ofte dyrka mark. Det kan også være aktuelt før og under en maskinell sjakting. Formålet med søket er å finne gjenstander som kan bidra til å kaste lys over kulturminnenes alder og funksjon.

Inngrepsfrie metoder

I en vanlig arkeologisk utgraving skaper man kunnskap ved å fjerne deler av eller hele kulturminnet. Høyteknologiske metoder gir kunnskap uten å gjøre skade. Metodene kan brukes på både små og svært store områder.

Georadar virker som et ekkolodd og sender signaler ned i bakken. Signalene sendes tilbake fra kulturminner og andre strukturer i bakken. Av signalene kan man lage tredimensjonale bilder av det som finnes nedi bakken.

Magnetometeret måler variasjoner i magnetisme mellom kulturminner og naturlig undergrunn.

LiDAR er en optisk fjernmålingsteknikk.  I arkeologien benytter vi av oss kartdata samlet inn med flybåren laserscanning. Disse gir oss informasjon om blant annet terrengformasjoner. Kulturminner som gravhauger, kullgroper, voller med mer er ofte godt synlige i slike datasett.

Dataene fra disse metodene er kan være svært omfattende. Mye tolkningsarbeid må gjøres manuelt, mens noe gjør man med spesialutviklet programvare.

Datering

Det finnes flere metoder for å aldersbestemme et kulturminne, for eksempel typologisk datering, C14-datering eller strandlinjedatering. Alderen bestemmes gjerne til en hovedperiode med underperiode. Tabellen under viser periodeinndelingen vi bruker i Øst-Norge.

Dateringstabell

Periodeinndeling i Øst-Norge, basert på oversikt etter Reitan og Persson (red.) 2014: Vestfoldbaneprosjektet. Arkeologiske undersøkelser i forbindelse med ny jernbane mellom Larvik og Porsgrunn. Bind 2. Seinmesolittiske, neolittiske og yngre lokaliteter i Vestfold og Telemark, side 16. Portal forlag og Kulturhistorisk Museum, Arkeologisk seksjon.

Hovedperiode	Underperiode	Fase / forkortelse	Årstall (kalibrert alder)
Mesolitikum (eldre steinalder)	Tidligmesolitikum	Fase 1 / Fosnafasen	9500–8300 f.Kr.
	Mellommesolitikum	Fase 2 / Tørkopfasen	8300–6350 f.Kr.
	Senmesolitikum	Fase 3 / Nøstvedtfasen	6350–4650 f.Kr.
		Fase 4 / Kjeøyfasen	4650–3800 f.Kr.
Neolitikum (yngre steinalder)	Tidligneolitikum	TN	3800–3300 f.Kr.
	Mellomneolitikum A	MNA	3300–2700 f.Kr.
	Mellomneolitikum B	MNB	2700–2300 f.Kr.
	Senneolitikum	SN	2300–1700 f.Kr.
Bronsealder	Eldre bronsealder	EBA	1700–1100 f.Kr.
	Yngre bronsealder	YBA	1100–500 f.Kr.
Eldre jernalder	Førromersk jernalder	FRJA	500 f.Kr–Kr.f.
	Romertid	RT	Kr.f.–400 e.Kr.
	Folkevandringstid	FVT	400–550 e.Kr.
Yngre jernalder	Merovingertid	MT	550–800 e.Kr.
	Vikingtid	VT	800–1030 e.Kr.
Middelalder	-	MA	1030–1537 e.Kr.

Typologisk datering

Innenfor arkeologien er typologi en metode for relativ datering. Metoden går ut på å ordne funn i rekkefølge basert på materiale, form eller andre kjennetegn. Denne måten å datere gjenstander og strukturer på er basert på prinsippet om at gjenstander/strukturer fra en gitt periode på et gitt sted har gjenkjennelige og bestemte særtrekk; at de er typiske for kulturen eller samfunnet som produserte dem. Et annet viktig prinsipp er at stilarter forandrer seg gradvis over tid. Dette vil si at gjenstander som er produsert samtidig vil være like, mens gjenstander som er produsert med mange århundrers mellomrom vil være ulike. Det samme vil gjelde for mange type strukturer, som for eksempel jernvinneovner eller bergkunstsymboler. Slik kan man sortere funn etter hvor like de er, og på denne måten bygge opp en relativ kronologi for et område.

C14-datering

En av de mer eksakte dateringsmetodene vi benytter er C14-datering. Metoden bygger på det radioaktive ¹⁴C karbonet som finnes i levende organisk materiale. Så lenge dyr og planter lever opprettholdes det et stabilt nivå av ¹⁴C, men når disse dør avtar mengden med en halveringstid på ca. 5700 år. Ved å måle restinnholdet av ¹⁴C er det derfor mulig å beregne alderen på bein, kull og annet organisk materiale.

Strandlinjedatering

Lokale strandlinjekurver kan både benyttes til å vurdere funnpotensial i et område og til å datere eventuelle funn; dersom en forutsetter at jeger- og fangstfolk i steinalderen bosatte seg nær sjøen. En kombinasjon av havstigning og landheving har medført at havnivået har endret seg gjennom hele forhistorien etter siste istids slutt for ca. 11500 år siden. Enorme mengder smeltevann fra innlandsisen førte til at havet steg. Samtidig begynte også det isfrie landet å heve seg etter hvert som trykket fra isen ble borte. Den svært kraftige landhevingen de første tusen årene etter istiden medførte at havet den første tiden trakk seg hurtig tilbake, før tempoet på tilbaketrekningen etter hvert ble langsommere. I Vestfold og Telemark ligger de førhistoriske strandlinjene derfor generelt høyere enn dagens havnivå, men utviklingen varierer fra område til område.

Dendrodatering

Dendrokronologi bestemmer alderen på treverk ved hjelp av årringanalyse. Trær danner en årring for hvert leveår, og bredden på årringene varierer med sommertemperaturen. Man ser på et tverrsnitt av en treprøve  og sammenligner denne med kjente referanser. Eksempelvis kan man si at en stavkirke er bygget med tømmer felt kort tid etter 1138, eller at gravkammeret i Oseberggraven ble bygd av trær felt i 834. 

Den mest vanlige metoden for å hente ut prøver, er å ta boreprøver. Da henter man ut en kjerneprøve som går tvers gjennom tømmerstokken. Dersom man får med barkkanten, kan analysen vise eksakt fellingstidspunkt. Om barken ikke er med, er det likevel mulig å gi et omtrentlig anslag på alderen. Riksantikvaren ga i samarbeid med Vestfold og Telemark fylkeskommune ut en veileder i dendrokronologi i 2023. Den finner du her: Veileder for dendrodatering av stående bygg