De viktigste satsingsområdene var i tillegg til sjøveien, vei og jernbane. I Telemark skulle imidlertid også de gamle vannveiene komme til å spille en hovedrolle som infrastrukturanlegg.
Telemarksvassdraget med sine to hovedgrener har tilløp fra Notodden med Heddalsvannet i øst, Dalen med Bandak i vest, og løper sammen fra Norsjø mot Skien og Porsgrunn.
Lenge før kanaliseringen av vassdragene hadde disse vannveiene vært naturlige ferdselsårer og transportveier sommer som vinter. Fossestrykene bød imidlertid på store utfordringer for tømmerfløtingen og store tømmervaser var vanlig. Etter lengre tids utredningsarbeider fattet Stortinget i 1854 beslutningen om å kanalisere vassdraget mellom Norsjø og Skien, og 1. mai 1861 ble Norsjø-Skienkanalen offisielt åpnet for trafikk.
Vrangfoss sluse under bygging. Foto: Ukjent fotograf
Driftsbestyreren ved Norsjø-Skienkanalen, Axel Borchgrevink, og ingeniør Gunnar Sætren, var initiativtakere til å kanalisere elven mellom Norsjø og Flåvatn. Arbeidet med utbygging startet i 1887, og i 1892 ble Bandakkanalen åpnet som siste ledd i utbyggingen av vannveien i Telemark.
Nye muligheter
Kanalen muliggjorde kontrollert fløtning og ferdsel med båt fra Dalen i Vest-Telemark til Ulefoss og Norsjø. Tømmerfløtingen kunne nå drives mer rasjonelt ved å samle tømmeret i klubb (bunting av tømmer) tilpasset slusene. Samtidig med slusene ble det bygget dammer ved sluseanleggene for å sikre en minstevannføring for båttrafikken, flomregulering og vannkraft til sagbrukene. Etter hvert ble også kraftverk etablert i tilknytning til damanleggene.
I tillegg skulle kanalen være en ferdselsåre for gods- og persontrafikk. Snart viste det seg også at Bandakkanalen i særlig grad tiltrakk seg et stort antall turister fra Norge og Europa, og turen fra Skien til Dalen ble markedsført som en reiserute til Vestlandet og Bergen.
Norges største sluseanlegg
Bandakkanalen ble fredet i 2017 for ivareta kanalen som et infrastrukturanlegg av stor nasjonal verdi. Anlegget peker seg ut både når det gjelder dets helhetlige materielle autentisitet, store omfang, ingeniørmessige prestasjoner og kulturhistoriske betydning. Med sine 15 slusekamre og en samlet løftehøyde på 57 meter er anlegget det største i sitt slag i Norge, og vakte oppmerksomhet både hjemme og i utlandet.
Fredningen ivaretar teknologiske, arkitektoniske og kulturhistoriske verdier knyttet til kanaltekniske installasjoner, brygger, bygninger og omgivelser. Dette vil bidra til å bevare og dokumentere Bandakkanalen som en del av et viktig helhetlig infrastrukturanlegg fra norsk industri- og samferdselshistorie.
Rundt de fleste objektene er det fredet et område for å bevare sammenhengen mellom bygninger, tekniske installasjoner og kanalen.
Samlet sikrer fredningen en helhetlig forståelse av anlegget, større forutsigbarhet i forvaltningen av kanalmiljøet, og sikrer at anleggene fortsatt kan være en viktig kulturell verdiskapingsfaktor som del av Norges nyere kulturarv.