Bortgjemte skatter i Sannidal kirke

Stavkirken fra 1200-tallet er første gang omtalt i skriftlige kilder i biskop Eysteins jordebok, «Den røde bok», fra 1398. Kirken hørte inn under St. Olavskirken i Bamble og var innviet til den hellige Laurentius. I 1738 ble den solgt til tyve lokale bønder.

I forbindelse med salget ble kirken omtalt i tingprotokollen. I den står det at stavkirken var kledt med furuplanker og innvendig malt med gammeldags maling og koret var pyntet tilsvarende. Tilstanden var dårlig og beskrives som falleferdig og nedråtnet. Like før 1770 ble stavkirken revet og erstattet av en ny kirke.

Reparasjon av kirkegulvet avslører ukjente skatter

Sannidal kirke ble bygd i 1771-72. Det er en tømmerkirke med en korsformet grunnplan, den står ca. 40 meter nord for der hvor stavkirken sto. I 1774 ble kirken overdratt til bygdefolket mot at disse skulle holde den ved like. Like etter 1910 var en komité i sving fordi mange ville flytte kirken til et mer sentralt sted i bygda, men i 1915 ble det istedenfor bestemt at kirken skulle bli stående og restaurering ble igangsatt.

Under restaurering av kirkegulvet i 1915 ble det oppdaget at deler av undergulvet framme i kirken var gjenbrukte veggplanker med dekormaling og treutskjæringer. I forbindelse med restaureringsarbeidet ble det hentet opp to utskårne stolper som i dag står på hver side av døren inn til kirkerommet. Disse er restene av en stavkirkeportal med treutskjæringer. De malte plankene ble derimot ikke rørt og ble liggende under kirkegulvet.

Veggplankene fra stavkirken

Av Riksantikvarens arkiver går det fram at de gjenbrukte stavkirkeplankene har vært sett på flere ganger, men det er ikke før i 1970 at de ble nærmere dokumentert. 

Riksantikvaren skriver at det under korsmidten ligger et undergulv som hovedsakelig består av veggplanker fra en stavkirke. Det beskrives at stavkirkeplankene har mange bumerker innskåret på utsiden, mens innsiden av plankene har delvis bevart maling. Et par av veggtilene har malte innvielseskors, noen har malt dekor. Det er rester av figurscener og arkitekturmotiver. Noen planker har horisontale røde striper som synes å ha skilt ut skriftfelter som har gått vannrett over veggen. Skriften er malt med sort farge på hvit bunn. Riksantikvaren omtaler malingen som pent og profesjonelt utført.

Enkelte av de gjenbrukte plankene var dekket med pålimte strimler. På et tidspunkt ble noen av disse tatt med til Oslo hvor det ble konstatert at det dreide seg av oppklipte strimler av et missale, en bønnebok fra 1200-tallet. Å dekke veggplankene med lerret før de ble malt ble gjort for å gi et jevnere underlag å male på. Det samme er gjort på flere middelalderskulpturer.

Dekor fra middelalderen

Bumerkene og innvielseskorsene er den eldste dekoren og stammer fra middelalderen. Innvielseskorsene er ca. 20-30 cm i diameter og er hvite med en sort ring rundt. Innvielseskors eller konsekrasjonskors er tolv kors som plasseres på veggene i en katolsk kirke ved vigslingen. Antallet symboliserer apostlene. Under kirkevigslingen blir korsene salvet.

I Norge er det bare to kirker fra middelalderen hvor alle de tolv korsene er bevart på sine opprinnelige steder. Disse to er Reinli stavkirke hvor de er malt på veggen med tjære og Fiskerkapellet fra Fåberg fra 1459, nå på Maihaugen på Lillehammer, der korsene er skåret inn i tømmerveggene.

Dekor fra 1600-tallet

I 1983 ble deler av dekoren på plankene under kirkegulvet datert til tiden 1640-60. Malingen fra 1600-tallet er utført i limfarge og er av meget høy kvalitet. Rapporten sammenligner dekoren med kordekoren i Kvernes stavkirke på Averøy i Møre og Romsdal som er fra midten av 1600-tallet. I fargebruk og malerteknikk er det svært mange likhetstrekk mellom de to kirkene.

Dekoren fra 1600-tallet består av figurscener og skrift, sort skrift på hvit grunn. Limfarge er en maling blandet av pigmenter og lim. Både vegetabilsk og animalsk lim har vært brukt, og tilsettinger som egg og harpiks kan ha vært benyttet. Det vegetabilske limet ga maling med liten slitestyrke og ble først og fremst brukt i himlinger, mens det animalske limet egnet seg bedre til vegger og dekorasjoner. 

På tross av sin sårbarhet er limfarge et forbausende holdbart materiale; dette vitner de mange bevarte dekorasjonene om. Både i norske kirker og våningshus er det bevart limfargedekor helt tilbake til middelalderen og fram til begynnelsen av vårt århundre. I flere kirker finnes det slik dekor fra så tidlig som på 1200-tallet.

Gjenbruk av bygningsdeler

I Sannidal kirke er det flere eksempler på gjenbruk av bygningsdeler fra den eldre stavkirken. I tillegg til stavkirkeportal og dekorerte veggplanker så er en dør utsmykket med smijernsbeslag fra en dør på den gamle stavkirken. Flere steder i Norge finnes det lignende eksempler på at bygningsdeler fra eldre kirker ble gjenbrukt når en ny kirke skulle bygges.