Prøv å se for deg følgende: en skinnbåt kommer glidende inn en liten fjordarm. Like utenfor ligger selve storhavet. Det er klarvær, men i ferd med å blåse opp og bølgene har begynt å få skumtopper. Vinden tar tak i de små bjørketrærne og får det gyllne løvet til å rasle. Sola varmer og lufta er så frisk og klar som den bare kan bli en dag tidlig i oktober. Båten legger til ved en liten, men godt skjermet strand og to mennesker går i land.
Det tennes opp et lite bål. Mens den ene går en liten runde for å finne ved, setter den andre seg ned for å gå over pilene sine. Var det ikke en av dem som hadde fått en skade? Jo, selve spissen har falt ut. Små flintemner hentes fram fra en liten skinnpung. I en fart lages det en ny spiss til å feste i pilskaftet. Mens arbeidet pågår faller det noen avfallsbiter ned på bakken. De begraves raskt av sanden.
Hvem er disse menneskene, og hva gjør de her? Er det fangstfolk på leit etter nye jaktmarker? Fiskere som har drevet ut av kurs? Eller kanskje et ungt kjærestepar som ønsker å stikke seg litt vekk? Det vi vet er at de ikke har vært her før. Det er det heller ingen andre mennesker som har. Disse to er de første som setter sine føtter på denne stranda. Kan hende er de til og med de første til å gå i land i det som mange, mange tusen år senere skal kalles «Telemark».
Boplassen Kokkersvold
På en liten terrasse i en åsside like ved Kokkersvold, nær Langangen i Porsgrunn kommune ble det i høst funnet en boplass fra den aller eldste steinalderen. Den røde sirkelen viser omtrentlig boplassens utstrekning.
I et skogholt under en kraftledning
På en liten terrasse i en åsside, ved Kokkersvold nær Langangen i Porsgrunn kommune, ble det i høst funnet en liten boplass fra den aller eldste delen av steinalderen. Denne perioden kaller vi ofte «pionertiden». Dette er tiden da menneskene tok i bruk landområdene for første gang for om lag 11500-11000 år siden, like etter at den store innlandsisen forsvant fra kyststrøkene.
I to små kikkhull, det arkeologer kaller «prøvestikk», ble det funnet 5 små biter med flint. Å grave et prøvestikk vil si å grave et 40x40 cm stort hull i bakken. Jorda fra dette hullet undersøkes ved å sikte massene gjennom et såld. På denne måten kan vi fange opp små redskaper i stein, avfall fra redskapsproduksjon eller andre ting som kan fortelle oss noe om fortidens mennesker.
Den ene av flintbitene vi fant hadde noen små spor og kjennetegn vi hadde sett før. Den viste oss at menneskene sannsynligvis hadde brukt en helt spesiell teknikk da de laget redskapene sine. I dette tilfelle antagelig en pilspiss.
Hva vet vi egentlig?
Det er selvfølgelig vanskelig å vite noe sikkert om hendelser som ligger så langt tilbake i tid. Det vi har av kilder til kunnskap kan for et utrent øye virke knuslete. Men av og til er det utrolig hva man kan klare å vri ut av noen få biter stein!
Ved å studere de små flintbitene funnet i jorda, kan arkeologene si noe om teknologi. Hvordan man laget steinredskapene sine har endret seg gjennom tidene. Hver periode i steinalderen har hatt sin egen steinteknologi. Dermed kan de små bitene fra Kokkersvold fortelle oss at de ble laget for svært lenge siden.
En annen metode arkeologer bruker for å datere boplasser er fortidas strandlinjer. Etter siste istid har landet hevet seg. Dette har medført at strandkanten har forflyttet seg lengre og lengre ned i terrenget, etter som tiden har gått. Det er derfor vi kan si boplassen ved Kokkersvold lå i strandkanten for om lag 11 000 år siden.
Levende fortid!
Den innledende fortellingen er nettopp det, en fortelling. Den er basert på faktakunnskaper, men vi vil aldri kunne få svar på om den er sann eller ikke. Men den er et godt bilde på hvordan det kunne ha vært. Slike bilder er viktig å lage, skal man kunne forstå fortida. Vi må aldri glemme å bruke vår fantasi og forestillingsevne. Bare da blir fortida virkelig levende!