I mange årtusener har vi benyttet sjøveien til alt fra frakt av handelsvarer, til fiske og forflytning. Fønikerne var handelsmenn som benyttet sjøveiene og er de første vi kjenner til som for over 2700 år siden brukte fyrlys til å navigere etter, den gang i form av varder. Utviklingen har kommet langt siden den tid, og i dag navigeres det blant annet etter signal fra fyrtårn som siden 2006 har vært automatisert og avbemannet i Norge.
To av disse fyrtårnene står på øya Jomfruland, utenfor Kragerø. Her er det oppført et teglsteinstårn fra 1839 og et støpejernstårn fra 1938. I dag er de en åpen historiebok som visuelt fremstiller utviklingen av fyrtårns-arkitektur i Norge gjennom over 100 år.
Teglsteinstårnet tente lysene i 1839
Arbeidet med teglsteinstårnet tok til i 1837. Det ble oppført med 250 000 hvitkalkede teglstein, et lykthus produsert ved Næs Jernverk og et 2. ordens linseapparat fra Frankrike.
Da fyret ble tent for første gang, 1. oktober 1839, skulle fyret blinke hvert halve minutt. De andre fyrene i området blinket i en annen hastighet og på denne måten var det enkelt å skille fyrene fra hverandre i mørket.
Noen år senere ble fyret også utstyrt med tåketrompet, dette var et av landets første luftdrevne tåkesignal. Tåketrompeten sto i fyret fra 1874 til 1897. Etter 23 års drift var tåkemaskineriet nedslitt og skogen i området hadde vokst til, slik at lyden av tåkehornet var svekket. Det var derfor nødvendig å flytte tåketrompeten i et eget tårn.
Det ble anskaffet nytt tåkemaskineri som ble plassert i et nybygd tretårn ved siden av fyret. Tretårnet står ikke der den dag i dag, men fundamentet tretårnet sto på, kan så vidt skimtes under gress- og moseveksten ved siden av fyrene.
Ansatte «fyrkarl»
Ved fyret var det ansatt en fyrforvalter og en smi-kyndig «fyrkarl». Fyrforvalteren hadde ansvaret for at fyret på Jomfruland var i drift og hadde i tillegg ansvar for inspeksjon på Langøytangen fyr.
I sommerhalvåret dro fyrforvalteren på besøk til Langøytangen en gang i måneden, og i vinterhalvåret ble det foretatt inspeksjon hver annen måned. Forvalteren og fyrkarlen bodde i private hus på Jomfruland frem til 1857, da det ble oppført tjenestebolig på fyrstasjonens område. Tjenesteboligen er en av flere boliger som er oppført i forbindelse med fyrdriften på øya og som i dag er en del av fredningsområdet.
Støpejernstårn
På starten av 1900-tallet begynte vedlikeholdet av teglsteinstårnet å bli utfordrende, da tårnet og lyktehuset var nedslitt. På 1930-tallet ble det fremmet sterke krav om kraftigere tåkesignal og i budsjettet for 1936/37 ble det gitt bevilgninger til både tåkesignal og nytt fyr.
Det nye, 31 meter høye, fyret ble utført i støpejern. Fyret ble utrustet med diafonanlegg og en ny lykt, men det hundre år gamle linseapparatet var fortsatt i god stand og ble flyttet fra det gamle tårnet til det nye. Fyret fikk også maskineri og lufttrykktanker til et diafon tåkesignal, dermed var det ikke lenger bruk for tåketrompeten i tretårnet, som var oppført bare noen tiår tidligere.
I 1971 var teknologien kommet så langt at det ble installert en tåkedetektor. Detektoren ble koblet til en alarmklokke, eller til selve maskineriet for tåkesignalet. Etter noen års prøvetid virket apparatet så godt at det ble innført sovende vakt på Jomfruland fyr. Etter dette ble stadig mer automatisert, og Jomfruland fyr ble derfor fullt automatisert og avfolket i 1991.
Fredet i 1997
Tårnene har stor pedagogisk verdi da de representerer ingeniørkunst fra to forskjellige perioder og på denne måten viser den historiske utviklingen i fyrarkitekturen. Dette er noe av bakgrunnen for at tårnene på Jomfruland og området rundt ble fredet i 1997.
Gjennom fredningen vil dette området vitne om vår utvikling i fyrarkitektur og modernisering i mange hundre år fremover.