Hva er egentlig en kullgrop?
Kullgroper funnet i utmark er spor etter produksjon av trekull til bruk i forbindelse med jernfremstilling, mens kullgroper funnet nærmere gårdene som regel sees i forhold til produksjon av trekull til gårdssmiene, altså selve bearbeidingen av jernet til for eksempel redskaper og våpen.
En av mange kullgroper funnet på Bakkebufjellet sommeren 2014 Foto: Frode Svendsen
I gropa stablet man ved av furu eller bjørk til den sto omtrent like høyt over bakken som gropa var dyp. Deretter dekket man det hele med torv og jord. Vi vet lite om hvordan opptenning og justering av lufttilgang har foregått. Når brenningen var ferdig ville den forkullede veden fylle gropa. Etterpå ble kullet gravd opp, og nettopp derfor fremstår kullgropene i dag stort sett som bolleformede groper med en voll rundt. Kullgropene er for øvrig både mye grunnere og som oftest mindre i utstrekning enn fangstgroper.
Kullgroper er den eldste kjente formen for kullbrenning. Kullgroper i utmark kan generelt dateres til perioden 600-1600 e.Kr, det vil si yngre jernalder og middelalder. I bunnen av kullgropene pleier arkeologene å grave et spadestikk for å påvise kull. Dersom en kullprøve herfra sendes til et laboratorium for datering vil man kunne få en mer nøyaktig alder på det enkelte kulturminnet.
Skisse av hvordan en kullgrop ble bygget. Tegnet av Rune Borvik, Kulturhistorisk museum
En av kullgropene fra Sandnesodden har blitt mer nøyaktig datert, og denne viste seg å stamme fra slutten av middelalderen. Vi vet ikke sikkert om de øvrige er fra samme tid som denne eller om de kan være enda eldre. Det mest sannsynlige er at det har vært en viss kontinuitet i kullfremstillingen, slik at noen er samtidige og en del er eldre.
Kullgroper er et av de vanligste kulturminner vi har i Vestfold og Telemark. Særlig er det kjent enorme mengder i Tinn og Vinje, mens omfanget i Nissedal inntil nå har vært antatt å være mer moderat. Med kullgropene som ble oppdaget i sommer ble antallet faktisk doblet i forhold til det som tidligere var kjent i hele Nissedal kommune.
Trekull var drivstoff til jernvinna
Kullfremstilling i utmark sees altså i sammenheng med utvinning av jern. Til jernfremstillingsprosessen var det behov for myrmalm. Jernfremstillingen foregikk derfor i utmarka nær myrmalmforekomstene. I tillegg var det behov for store mengder trekull. Trekull ble enten produsert lokalt eller måtte fraktes dit. Jernmalmen ble først røstet, før den ble lagt i ovner fyrt med trekull slik at jernet ble skilt fra slagget. Resultatet av denne egentlig temmelig kompliserte prosessen ble smibart jern.
Kullproduksjonen på Sandnesodden og Bakkebufjellet i en større sammenheng
Tilegnelsen av kunnskapen om å utvinne jern fra myrmalmen var med på å endre samfunnet i jernalderen. Befolkningen økte raskt. Ny jord kunne nå ryddes med bedre redskaper enn tidligere. Det ble bygget havgående skip, og med dem reiste flere på både handels- og krigstokt til andre land.
På begge sider av Nisser, ikke langt fra Sandnesodden og Bakkebufjellet, er det tidligere funnet spor av flere jernvinneanlegg. Slike blir i dag som oftest påvist ved at vi i første omgang finner jernslagg, som er et restprodukt fra selve produksjonsovnen. Slagget oppdages gjerne i eroderte områder som rundt bekkeleier, i strandkanten av innsjøer, eller i reguleringssonen på regulerte vann når disse har lav vannstand.
Selv om vi ikke vet dette sikkert er det nærliggende å tenke seg en sammenheng mellom i alle fall noen av jernvinneanleggene og kullproduksjonen på Sandnesodden og Bakkebufjellet. I så måte kan nærheten til Nisser ha vært av betydning ettersom det har vært enkelt og effektivt å frakte trekull over vannet både sommerstid og vinterstid. Når dette er sagt er det selvsagt viktig å ikke glemme at det ble drevet kullproduksjon også andre steder i området, sikkert også lokalt i forhold til selve jernvinneanlegget. Det finnes helt sikkert også uoppdagede jernvinneanlegg i Nissedal som eventuelt kunne vært sett i sammenheng med kullgroper i nærheten.
Den omfattende kullproduksjonen på Bakkebufjellet og på Sandnesodden vitner uansett om at også Nissedal var en del av en større industri i Telemark knyttet til fremstilling av jern.