Draktsølv finnes i mange ulike varianter, og slangesølja er en av de mest tradisjonelle og kjente søljene fra Telemark. Et stort antall slangesøljer er bevart, men navnet og hvordan den har utviklet seg til slik vi kjenner den i dag er usikkert. I følge Rikard Berge finnes det kun enkelte søljer med visse likheter fra før 1600, og det er vanskelig å trekke linjene lengre tilbake i tid.
Hva vet vi om denne sølja
Slangesølja fra Heddal er en filigransølje, som er en av de mest brukte søljene i Telemark. Formen er enkel og elegant, med syv buer og syv vedheng. Dette er noe uvanlig, da de fleste slangesøljene har seks buer.
Det er vanskelig å datere sølja, og det finnes ikke noe stempel eller spor som kan indikere alderen. Den har imidlertid visse trekk som kjennetegner de eldre søljetypene. Sølja har en flat bunn, og har heller ikke det typiske oppheva midtpartiet som er vanlig på de yngre søljene.
På bildet under ser vi den samme sølja i bruk på slutten av 1800-tallet. Bildet viser at den har samme antall vedheng som i dag. Men når vi undersøker sølja nærmere, viser det seg at den har spor etter ytterligere 11 vedheng som har blitt fjerna. Dette tyder på at sølja var endret fra den opprinnelige formen da bildet ble tatt, og sannsynligvis er mye eldre.
Bildet viser ei jente fra Heddal fra ca.1890. Dette var en periode hvor det skjedde store endringer i samfunnet, og endringene påvirket også drakttradisjonene i stor grad. Beltestakken gikk gradvis ut av bruk og nye drakter kom til som var mer preget av motebildet i byene.
Vi kan tydelig se endringene også på dette bildet ved at den tradisjonelle beltestakktrøya ikke er i bruk, og jenta kan vise frem både skjorta og sølja under. Skjorta er også mønstret, og sannsynligvis fargerik, og erstatter den hvite skjorta som tidligere var vanlig. Videre ut på 1900-tallet forsvinner folkedraktene mer og mer og bunadene overtar som symboler på lokale og nasjonale drakttradisjoner. Denne tradisjonen har trolig vært svært viktig for at søljene og bruken av dem er blitt bevart.
Historisk utvikling
Tradisjonen med bruk av spenner og draktsmykker kjenner vi også fra jernalderen. De første spor etter draktspenner i Norden kan dateres helt tilbake til bronsealderen, og kalles bøylenåler (Fibula).
De søljene vi kjenner i dag har trolig utviklet seg fra ringnålen, som er godt kjent i Norge fra yngre jernalder. Det er imidlertid den middelalderske formen som er den vi kjenner i dag, og vi kaller den for sprette. Disse finnes i mange varianter, og den enkleste typen har kun en ring med torn. En videreutviklet variant av spretten er kruseringen, som har en påloddet ring med kruser.
Søljer i dag
Midtpartiet på slangesølja har den samme utformingen som ringnålen. Det er en rund ring, med en åpning som kalles for tornhull. Tornen ligger over hullet og er den funksjonelle delen av sølja, som skal festets til stoffet i skjorta (se eksempel over). I dag produseres de fleste søljene med nål på baksiden, og den erstatter den tradisjonelle tornen. Ofte er tornen loddet fast og fungerer kun som dekor.
Utover 1900-tallet og frem til i dag er draktsølv fortsatt i bruk. Markedet for denne typen smykker er stort, og det historiske materialet er både spennende og variert. Selv om de fleste nok holder seg til de tradisjonelle søljene, finnes det også moderne søljer med alternative formspråk og ny design som kan bidra til å bringe håndverkstradisjonen og bruken av draktsølv videre.