Ulefos drivhus - Norges eldste.

Kostbart

Ulefos Hovedgaard troner majestetisk og hvit på et høydedrag over Ulefoss i Nome. Denne klassisistiske perlen er diskré tilbaketrukket med praktfull utsikt.

Niels Aalls (1769-1854) lystgårdsanlegg består av en u-formet hovedbygning og driftsbygninger i et større landskapsrom. Et stort haveanlegg bretter seg ut i det skrånende terrenget på sørsiden foran hovedbygningens frontfasade.

Haveanlegget ble etablert i årene 1807-1817 under ledelse av Niels Aall selv. Han hadde god hjelp av dyktige gartnere. I 1810 arbeidet svenske Holmstrøms gartnere med haven, og senere ledet trolig tyskeren Pries gartnerstaben. Det hele kostet minst en tredjedel av summen den øvrige bygningsmassen kostet. Det forteller oss hvor viktig haveanlegget var for Aall og for ideen om Ulefos Hovedgaard.

Engelsk have

Haveanlegget på Ulefos Hovedgaard er et praktfullt norsk eksempel på en engelsk have. I det skrånende terrenget nedenfor hovedhuset er det tilsynelatende den ville natur som rår. En trapp går ned fra den lille og formelle blomsterhaven ved hovedhuset og leder oss tilbake til «naturen».

En organisk formet sti slynger seg ned mellom tilsynelatende naturlig plasserte løvtrær. Små intime rom og avdelinger skapes med beplantning og terrengforskjell.I øst lå en utsiktsplass. I vest lå kjøkkenhagen med frukthuset for lagring, og ikke langt unna karpedammen. En renne med rislende vann skapte liv.

Rundt om dukker ting nærmest opp av intet: en minnestøtte, en steinsatt trapp, en dukkestue i sveitserstil (fra 1870) og et laftet stolpehus. Et lysthus ble satt opp i 1824. I det sørvestre hjørnet fikk gartneren sin bolig. Og ikke langt unna gjemmer drivhuset seg.

Paradis

I århundrene før 1800 hadde havekunsten vært preget av tanken om gjenskapelse av det jordiske paradis som var spredd av syndfloden. Havene ble strukturert og akademisk anlagt i strenge geometriske mønstre. Man bygde orangerier for overvintring av innsamlede eksotiske planter som ble plassert ute i haven om sommeren. Norges eneste kjente bevarte orangeri fra før 1800 er ved Stiftsgården i Trondheim. 

Tanken om gjenskapelse av paradis tapte terreng fra slutten av 1700-tallet og særlig på 1800-tallet. Samtidig med industrialiseringen begynte ideen om forbedring og reform av den eksisterende ville natur som det egentlige paradis å vokse frem. Man så for seg at mennesket kunne skape et idyllisert landlig landskap – et Arkadia - som paradis. De ikke-geometriske engelske landskapshaver som på Ulefos var et resultat.

De enkeltstående og spesialiserte drivhus for fremdyrking av naturens planter og frukter tok over for orangeriene. Drivhuset ved Ulefos Hovedgaard er Norges eldste bevarte, og et tidlig eksempel på denne typen bygg.

Drivhuset

Drivhuset er bygd opp av pusset teglstein med en tett og høy bakvegg mot nord og sterkt skrånende og stort glasstak mot sør. Taket var opprinnelig bygd opp av små glassruter i tynne jernrammer. 

Den lave frontveggen besto også av glass for å få mest mulig sollys og varme inn.  Sidevegene i tegl er også tette. Inngangen er på typisk vis fra nord.

Det var opprinnelig tre rom. Bakerst lå et avlangt rom i hele husets lengde. Dette var fyringsrommet. Herfra fyrte man slik at varmen gikk inn i kanalene i gulvet i de to rommene mot sør.

Her vandret varmen under rister i gulvet. Røyken forsvant opp i de to pipene, ett for hvert rom. Dette varmesystemet eksisterer fortsatt, noe som er sjeldent. Det var viktig for planetene at varmen ble justert riktig.

Vi vet ikke med sikkerhet hvilke planter Aall hadde i drivhuset, men det var en del av den store grønnsak- og frukthaven. Det skal visstnok ha blitt dyrket vindruer som ga «særdeles velsmakende vin».

Det er lite trolig at Aall drev botanisk samling i orangeri-tradisjonen, men vi kan anta at en del eksotiske blomsterplanter overvintret i drivhuset før de ble plassert oppe ved eller i hovedhuset om sommeren.

Haver som kulturminner

Have- og parkanlegg som ved Ulefos Hovedgaard er spesielle kulturminner ved at de er menneskeskapte, men samtidig levende natur.

I drivhuset møtes dette helt konkret. Haver og grøntanlegg er vesentlig for å forstå bygningsarven vår. Det er først de siste årene at denne typen kulturminner har fått et større og bredere fokus.

Det er svært få bevarte drivhus i Norge fra den første fasen på 1800-tallet. I Vestfold og Telemark har vi det eldste – godt bevart i den engelske haven til Ulefos Hovedgaard.